|
Tysjeran
kjæm!
Våren
1940 hadde engelskmennene opprettet hovedkvarter i Harstad og
innseilingene til byen ble derfor bevoktet med krigsskip. Så
også Toppsundet og Andfjorden. Luftwaffe var på stadige angrepstokt
over Harstad, og det hendte at fly måtte nødlande, enten de
var truffet av luftvernet eller av andre grunner. Et rykte sa
at et tysk fly hadde nødlandet på Aunfjellet, og polske tropper
ble av de allierte sendt for å undersøke saken.
Ryktet
om den tyske nødlandingen hadde også nådd til Aun. Så da folket
der så silhuetten av mennesker framme på Nakkjen, brøt det ut
panikk. Alle som kunne krype og gå kom seg ned til fjæra, i
båtene og fossrodde fra land. Da vaktbåten oppdaget denne folkevandringen,
gikk engelskmennene opp under Aunlandet for å undersøke nærmere.
Han Johan Bjynnrå stod fremst i skotten, viftet med armene og
ropte: "Tysjeran kjæm! Tysjeran kjæm!" Om ikke engelskmennene
forstod språket, skjønte de at det måtte være fienden som hadde
skremt lokalbefolkningen.
Vinteren
1939 - 40 var en snøvinter av de sjeldne, så polakkene hadde
hatt en strabasiøs tur over Aunfjellet. Noe tysk fly eller tyskere
var ikke å se, og da de omsider kom ned til Aun, var bygda forlatt.
Så de måtte grynne videre utover mot Elgsnes. Nå våget man seg
i land på Aun, og noen fikk ringt til far og advart. Han sa
til Jørgen i Gården: "Kom så går vi i møte med dem. De skyt
oss nu ikkje." Som sagt, så gjort.
Det
ble nå klart at det ikke var tyskere, men soldater fra de frie
polske styrkene som fortsatt kjempet mot Wehrmacht. Soldatene
var trøtte og gjennomvåte etter den lange marsjen. De ble bedt
inn på Storbakkan der det ble fyrt ekstra i ovnen så de fikk
tørket klærne. Imens ble de traktert etter gammel nordnorsk
skikk.
Far
skjønte at de ikke var i stand til å grynne samme veien tilbake,
men de eide ikke penger til å betale for skyss. Så han gikk
til Wilhelm på Lyngmyra og spurte om han ikke kunne frakte polakkene
til Kasfjord hvis far dekte bunkersutgiftene. Wilhelm var en
snill mann, så han rodde ut til Glimten og fyrte opp motoren.
Polakkene ble så skysset om bord, og Glimten satte kurs for
Kasfjord. Og far som alltid likte å være i aloen, ble selvsagt
med på turen.
Om
bord i den engelske vaktbåten hadde de forlengst fått beskjed
om at det var fiendtlige tropper som hadde vært på Aun. I kikkerten
hadde de fulgt soldatenes bevegelser, og nå lå vaktbåten utenfor
Elgsnes. Så da Glimten svingte rundt Elgsnesodden og tok innerleia
mot Kasfjord, satte vaktbåten full fart på og gikk vestover.
Da den hadde passert Måsskjærgrunnen og Notkastet, svingte den
hardt babord og gikk sørover på yttersiden av Måsskjerran og
båene. Mellom Sørbø'n og Kortan er det åldjupt helt opp til
Korsbergan. Her gikk engelskmennene opp for å avskjære fluktruten.
Wilhelm, som nå fikk vaktbåten på styrbord baug, vek unna opp
mot land. Men engelskmennene holdt stø kurs. "Førrbongla idiota!",
satte han Wilhelm i, "kainn de ikkje styringsplakaten!". Til
slutt var begge båtene helt oppe i Korsbergan. Veien var stengt,
og Wilhelm måtte stoppe Glimten. Det ble nå klart at det ikke
var fiender, men allierte soldater han fraktet. Polakker og
nordmenn ble dermed bedt om bord på "tea and biscuits" før ferden
fortsatte videre til Kasfjord uten ytterligere komplikasjoner.
|