For to tusen år siden kan Elgsnes ha vært ganske likt det landskapet som møter oss i dag. Sjøen stod bare 3 - 4 meter høyere, og landet fortsatte å heve seg langsomt av havet gjennom hele jernalderen. Elgsnesvågen var en god landingsplass, og i Oppsetta, der snuplassen nå ligger, kunne man sette ut båter og komme til lands i all slags vær. Kystfurua stod tett i skogen, og det milde klimaet ga godt grunnlag for gårdsdrift. Havet var viktigste ferdselsåre, og Elgsnes lå sentralt i leia. Mange kom nok innom på veien nordover eller sørover.

Restene av en steinmur på Nonshågen kan være spor etter ei "bygdeborg" fra første delen av jernalderen. Fra Nonshågen var det vid utsikt, og de som seilte gjennom Toppsundet, eller over Andfjorden og Kvæfjorden, kunne ikke regne med å passere usett. Kanskje var her også varde som kunne brukes til å varsle andre bygder om farer som truet.

Gårdsdrift

De fleste forhistoriske funnene fra Elgsnes kan knyttes til jernalderen. I hundreårene etter Kristi fødsel ble jordene utvidet, og med plogen som nytt redskap kunne stadig mer mark dyrkes. Menneskene hogde trærne, ryddet stein og pløyde opp jorder. Husdyrene spiste opp krattskogen og laget lysninger der sopp og bær kunne vokse.

Gården ligger i det beste jordbruksdistriktet i fylket. En prøve fra Stormyra inneholder pollen som antyder at det ble dyrket både rug og bygg her i jernalderen. Avlingene ga mat til både folk og husdyr, og det var antakelig både sauer, geiter, kyr og hest på gården.

Spinnehjul Ill.: M. Skandfer

Trolig hadde de også linavlinger etter gode somrer. Da kunne de veve stoffer som var lettere, glattere og svalere enn ullstoffene. De arkeologiske funnene gir et innblikk i tekstilproduksjonen. I ei grav lå et kvinneskjelett sammen med blant annet 17 linhekler og et vevsverd, laget av kjevebeinet fra en kval. Det er også funnet flere spinnehjul av kleber eller brent leire. Dette er deler av håndteiner som ulla ble spunnet på. Siden ble den vevd eller nålebundet (en slags strikketeknikk) til stoffer, plagg og ikke minst seil. Spinnehjul er vanlige funn både fra jernalder og middelalder.

Byttehandel

Havet var selvfølgelig viktig, og sikret mat til både folk og fe gjennom en lang vinter. Havet kunne også gi varer som var etterspurte andre steder, slik at man fikk byttet til seg ting som ikke ble laget på gården. Tørrfisk og råvarer fra kval, kvalross eller sel har nok vært kostbare ting å bytte med. Kvalrosstenner var faktisk etterspurt og høyt verdsatt helt sør til Bysants i jernalderen.

Havet knyttet også bygdene sammen, og de store jernaldergårdene på Andøya, Bjarkøya, Grytøya og Trondenes var ikke langt unna når det var god bør. Vi må tro at folk på Elgsnes hadde kontakt med et stort omland, og funn av spesielle glassperler og bronsespenner viser at kvinnene eide kostbare smykker som kom langveis fra.

Samfunnsforhold

Gjennom funn ser vi at jernalderfolket på Elgsnes har omgitt seg med de samme tingene som befolkningen lenger sør i Norden. Dette viser ikke bare at levemåten var lik, men tyder også på at de tilhørte samme utvekslings- og kontaktnett. Jernalderbøndene har trolig følt en form for fellesskap over store geografiske avstander. Dette ble vedlikeholdt og forsterket gjennom blant annet felles religiøse forestillinger og utveksling av handelsvarer og gaver.

Det norrøne nettverket var bygd opp omkring lokale høvdinger. Alle innbyggerne hadde forpliktelser til et fellesskap i det distriktet de tilhørte. Noen skaffet varer, mens andre kunne utføre visse tjenester. Elgsnes var neppe noen høvdingegård, men gården kan ha vært en stor og sikker leverandør av korn alt i jernalderen.

Høvdingen stod trolig for omfordeling av varer, og var regionens representant, både i møte med mennesker og med guder. I tillegg hadde de mektige jernalderslektene i Nord-Norge kontakt med samiske grupper. Denne kontakten forteller den nordnorske høvdingen Ottar om til Kong Alfred i England omkring år 890. Samene forsynte de lokale høvdingene med verdifulle varer som pelsverk, kvalrosshud og kvalrosstenner, og var nok en betydelig faktor for høvdingenes makt og innflytelse langt ut over sitt eget omland.

Det arkeologiske materialet tyder på at det bodde samer både på Hinnøya, på Senja og på Andøya i vikingtiden, i tillegg til at de holdt til inne i Astafjordene. Kontakten med en annen levemåte og en annen tro må ha vært nær og kjent, også for dem som drev gård på Elgsnes.

Spor av jernaldergården

Ill.: M. Skandfer

I jernalderen bodde folk og dyr under samme tak i langhus. Slike hus var vanligvis mellom 20 og 30 meter lange. Innenfor de tykke torvveggene var det stående trepanel, og taket ble holdt oppe av solide trestolper.

På overflaten er det nå lite å se av restene etter jernaldergården. Krattskogen har fått ta over noen steder, og jordene er utvidet. Dermed har mye blitt ødelagt eller skjult under vegetasjon. Det er bare på Øverlandet det er funnet sikre rester etter hus som kan stamme fra siste del av jernalderen eller tidlig middelalder. Sannsynligvis har det stått både hus og naust lenger ned mot sjøen, der det nå er dyrket mark.

I utmarka ligger det fortsatt noen små steinhauger. Det er rydningsrøyser og graver fra jernalderen. Ved utløpet av Mølnelva ligger ei fin nausttuft fra samme perioden. Langveggene og bakveggen er synlige som lave voller, mens tufta er åpen mot sjøen. Naustet hadde plass til en seks meter lang båt.

Religion i landskapet

På Storåkeren, mellom husene og sjøen, har senere jordbruksaktivitet avdekket mange graver fra forskjellige deler av jernalderen. Gravene har ligget nært husene, døden nært livet. De fleste gravene fra jernalderen er opplagte hauger av stein eller jord. Mens gravene i eldre jernalder kan ligge litt utenfor selve gården, ofte godt synlig på nes, høyder eller holmer og øyer, er de en del av det nærmeste kulturlandskapet rundt gården i yngre jernalder.

Haugene kunne vise både dem som bodde på gården, og dem som kom på besøk eller seilte forbi i leia, at éi ætt hadde hevd på området. Kanskje var det også tryggest å holde de døde i nærheten med tanke på skrømt og gjenferd som kunne føre ulykke over folk og fe. Landskapet fortalte ikke bare hvor du var, men også hvem du var eller hvem som hørte til i det.

Naturnavnet "Finnkjerka" med "Kjerkebakkan" viser at også en samisk befolkning brukte landskapet på Elgsnes og la religiøs betydning inn i det. Det er likevel uvisst om det bodde samer på gården alt i jernalderen.

Ut fra gravfunnene og sammenligninger med funn fra andre steder, kan vi si litt om det samfunnet folk på Elgsnes levde i. Gravene alene kan bare fortelle en liten del av historien, og det er også viktig å huske på at bare noen få personer fikk gravmonument over seg, kanskje ikke flere enn én til to i hver generasjon.

To graver ved Ebergplassen

Gravrøysene ved Ebergplassen

Nedenfor huset på Ebergplassen, på nedsiden av veien, ligger det fortsatt to store jernaldergraver. Selv om den ene av disse ble sterkt skadet i 1920-årene, framstår de nå som gode eksempler på hvordan slike graver kunne se ut. Røysene er omtrent 4,5 - 5 meter i diameter. De består av stein og jordmasser, og den ene har en grunn fotgrøft nede langs kanten, slik at den minner om en suppetallerken som ligger opp-ned. Særlig i yngre jernalder var det vanlig å skille gravrøysene fra terrenget omkring med slike grøfter, mens steinkjeder eller bautasteiner i midten eller i ytterkantene var vanligere markeringer i eldre jernalder.

Branngraver på Durmålstuva

Ikke alle gravtyper har vært godt synlige på overflaten. I noen tilfeller ble den døde brent før hun eller han ble lagt i jorda, og det er nå ingen spor etter markering av grava på overflaten. Kanskje de ikke skulle vises. Gravene kan være små groper i bakken, der restene etter den døde ble lagt ned etter brenningen. Noen ganger finner vi beina i små kar, andre ganger ligger de åpent nede i gropa. I Nord-Norge er det uvanlig med slike branngraver, men gravskikkene varierer fra distrikt til distrikt gjennom de ulike periodene av jernalderen, fram til kristendommen blir innført i Norge.

Branngrav på Durmålstuva

På Durmålstuva ble det undersøkt ei branngrav innenfor en oval steinring. Like under overflaten lå det noen små, brente beinrester. Sammen med dem ble det funnet en del av et bryne til å kvesse kniver på, noen brente flintbiter, noen jernfragmenter og kryssrem-beslaget fra et hestebeksel.

Metallbeslaget tyder på at den personen som er gravlagt her, døde mellom 400 og 600 e.Kr., i det som kalles folkevandringstid. Før dette var det ikke så vanlig med gravgaver, men fra cirka 200 - 300 e.Kr. endres skikkene. Funn fra andre steder i Nord-Norge og Trøndelag tyder på at dette var begynnelsen på en oppgangsperiode, med nyrydding og rike gravgaver, særlig for kvinnene. Dette finner vi klare holdepunkter for i gravene i Storåkeren og Oppsettåkeren.

Graver i Storåkeren og Oppsettåkeren

Under flat mark, med steiner lagt omkring og opprinnelig også over, er det funnet flere graver med skjelett og gravgaver. Noen av disse har blitt undersøkt av arkeologer. Både kvinner og menn ble gravlagt, og det var vanlig at de fikk noe med seg i døden. Noen av skjelettene viser tegn på sykdom og slitasje, noen kan aldersbestemmes, mens de fleste har forsvunnet helt eller delvis i jorda.

Like ved snuplassen lå et mannsskjelett i et lite steinkammer, omtrent én meter nede i jorda. Mannen hadde fått med seg et jernsverd i slire med bronsebeslag. Sverdet er fra eldre jernalder, det vil si fra 1 - 600 e.Kr. Da var det vanlig at våpen - sverd, skjold, dolker eller kniver - fulgte mennene i døden. Det er funnet flere løse deler av våpen fra jernalderen i åkrene på Elgsnes, og disse kommer sannsynligvis fra ødelagte graver. Mannen i denne grava har også fått med seg en gyllen ravperle og en gjenstand av en tynn bronseplate. Perlen kan ha vært en amulett eller et smykke til pynt, mens bronsegjenstanden kan ha tilhørt drakten hans.

Ill.: M. Skandfer

Funn fra kvinnegrava Foto: Tromsø museum

Ei av gravene i Storåkeren var ei rikt utstyrt kvinnegrav. Mindre enn én meter under bakken var en kvinne blitt gravlagt i merovingertid, en gang mellom 600 og 800 e.Kr. Hun hadde to runde bronsespenner med kvalbeinsknapper og en liten, rund bronsespenne med gjennombrutt korsmønster på brystet. Denne spennen har et øst-finsk preg, og kan være fra begynnelsen av merovingertid. På hver skulder lå det en bronsenål med terningformet hode. Spennene har nok holdt deler av drakten sammen, og bronsenålene kan ha festet et sjal eller tørkle omkring skuldrene. I tillegg hadde hun fått 180 flate perler av kvalrosstann, 39 røde leirperler og 31 perler av grønt glass med seg i grava. Hun må ha vært et imponerende syn!

Det var også forskjellige nyttegjenstander i grava: Ved beltet lå det en pinsett og en kniv i tillegg til en liten, ornamentert øreskje i bronse. Kvinnen hadde også fått med en beinkam, så den personlige hygienen var tatt omhyggelig hensyn til. Til venstre for kvinnen, i brysthøyde, lå det en sauesaks av jern, en sigd, en nøkkel og en skrinhasp, foruten kammen. Nøkkelen kan signalisere at det er husfrua på gården som ligger her. Hun hadde kontrollen over forråd av mat og tekstiler, hun hadde det økonomiske ansvaret, og i stor grad også det praktiske når husbonden var ute på fiske eller jakt. Saksen til å klippe sauer med og et spinnehjul av brent leire viser at denne kvinnen hadde plikter ved behandlingen av ulla, og sigden kan være ment for å skjære lin. Gravgodset i jernalderen viser klare kjønnsforskjeller - kanskje ikke så mye knyttet til status som til arbeidsdelingen på gården.

I midten av ei anna gravrøys var det et åpent kammer med lys skjellsand i bunnen. Det var gravlagt tre personer i røysa til forskjellig tid. Nederst, i kammeret, lå en mann på cirka 40 år. Det var strødd skjellsand over han, og skjelettet var godt bevart. Mannen var om lag 172 cm høy og kraftig bygd. Like ovenfor hodet hans lå restene av et treskrin med jernnagler. Det imponerende innholdet har tilhørt en håndverker: Hammer, celt, dor, jernfil, hulmeisel, skrustikke av reinhorn, tre jernkniver, to skiferbryner, en avlstein og en smedtang. Denne mannen kan ha vært både smed og snekker på Elgsnes, og det er sannsynlig at han betjente et større område enn bare gården.

Det var ikke alle som behersket teknikken med å smi, og det kunne være vanskelig å finne godt jern. Det er mye jern i myrene på Elgsnes, og på Øverlandet er det funnet slagg etter jernutvinning. Muligens var det disse forekomstene som fikk en smed til å slå seg til nettopp her. Vi kan ikke si om han kom utenfra eller var født på gården. Kanskje var det bonden selv som var håndverker, mens andre gjorde gårdsarbeidet. Mannen hadde én helt stiv ankel, og den andre viste tegn til å ha fått en kronisk betennelse. Han kunne ikke arbeide på jorda. Håndverkskunnskapene gjorde at han trolig likevel var en mann med høy status i lokalsamfunnet.

Verktøy fra mannsgrava Foto: Tromsø museum

En gård som kan fø spesialiserte håndverkere, må ha et visst overskudd av mat, klær, husrom og arbeidskraft. Funnet av smeden og verktøyet hans er med på å forsterke inntrykket av Elgsnes som en sentral jernaldergård i Sør-Troms-regionen.

Noe senere er en ung mann blitt lagt i røysa, og dette har forstyrret den første grava. Han fikk med seg en liten jernkniv, et skjold og muligens et sverd. Øverst i røysa lå skjelettet av en ung kvinne. Grava hennes var temmelig ødelagt, men antakelig hørte en ravperle og en del av en skålformet bronsespenne med til gravgavene. Det er ikke mulig å angi alderen på de to unge eller hva de kan ha dødd av. Gravene er fra vikingtid, mellom 800 og 1000 e.Kr. De tre døde har sannsynligvis vært nære slektninger. Smeden har kanskje vært faren til den unge mannen og den unge kvinnen. I jernalderen ble nok håndverk lært bort fra mor til datter og fra far til sønn. Håndverkeren på Elgsnes ble gravlagt sammen med verktøyet sitt. Kanskje betyr dette at han ikke hadde noen etterfølger. Det kan også bety at verktøyene ble regnet som så personlige at ingen kunne overta dem eller bruke dem når eieren var borte.

Spydspiss funnet i Storåkeren.