Middelalder (1050 - 1550 e.Kr.)

Tidsrammen for middelalderen er satt ut fra politisk-religiøse endringer i Norge. Overgangen fra vikingtid er bestemt av kristningen og samlingen av landet under én konge. Tidsepoken er over i 1536, da reformasjonen ble gjort gjeldende i Norge og Danmark ved kongelig påbud. Ingen av disse tidsrammene har hatt umiddelbar innvirkning på dagliglivet til fiskere og bønder langs kysten. Vi må istedet se på forhistorien som en serie av små og større hendelser som foreløpig har ført fram til vår hverdag nå.

Ny tro og ny tid

En forandring som antakelig var godt merkbar for folket på Elgsnes, var at det sterke båndet mellom ætta og landskapet i jernalderen, gradvis ble brutt opp i middelalderen. Forfedrenes graver var fortsatt synlige hauger og røyser på gården, men de som døde nå, ble rodd til Trondenes og lagt i vigslet jord. Mye gammel tro og kunnskap som var knyttet til naturen, ble gradvis visket ut av den nye lære.

Fra middelalderen var Elgsnes krongods. Det vil si at han som drev gården, ikke eide den selv, men var leilending for kongen. Det er ikke kjent når gården ble underlagt Kronen, eller staten etter dagens terminologi. En teori går ut på at den tilhørte høvdingesetet på Trondenes i vikingtiden og ble konfiskert som følge av feiden mellom høvdingeætta der og kongen i årene 1022 - 1030.

Uavhengig av gårdens opprinnelige status hadde nok folket her vært skattelagt av den lokale høvdingen i mange generasjoner. At det nå var kongens menn som ila skatt, innebar neppe stor forskjell. Hvis skatten ikke ble betalt, kunne kongen likevel nå kreve at de som bodde på gården, måtte flytte.

Gårdshaugen

Det er funnet svært få ting fra middelalderen i jorda på Elgsnes. Dette skyldes dels nye gravskikker i forbindelse med innføringen av kristendommen, og dels at tunet fra denne perioden har vært bebodd helt fram til vår tid. Av den grunn har ikke gjenstandene kommet fram som der det ble regelmessig pløyd.

Litt ovenfor der snuplassen nå ligger, er det en utflytende forhøyning i terrenget. Dette er gårdshaugen på Elgsnes. Mye informasjon fra middelalderen ligger trolig gjemt i haugen, som på det meste har kulturlag på tre meter. I tillegg til rester av middelalderhus, kan det også finnes spor av jernalderbosetting.

En gårdshaug er nærmest for en søppeldynge å regne. Det meste av massen stammer fra bygningsrester, husholdningsavfall og møkk. Gårdstunet har ligget på samme sted i veldig lang tid, slik at hver generasjon har bidratt til at haugen har vokst. Gårdshaugene er et vanlig fornminne i kulturlandskapet på gårdene i Sør-Troms. Nesten hver eneste av de gamle matrikkelgårdene har en slik gårdshaug, og i mange av dem som har vært undersøkt andre steder i Troms og Nordland, går de nederste kulturlagene langt tilbake i jernalderen. Slike utgravninger viser også at det blir flere og mer spesialiserte bygninger på gården i middelalderen. Vi finner bolig, bakstehus, fjøs, låve og andre uthus samlet omkring tunet.

Tørrfiskhandelen

Flere skriftlige kilder fra denne tiden forteller om hvordan kontakten mellom områdene både sør, nord og øst for Hinnøya økte. Tørrfisk ble en viktig eksportvare til Europa, først via middelalderbyen Vågan ved Kabelvåg og siden via Bergen. Utover i middelalderen blomstret fiskeværene opp i Lofoten, Vesterålen og videre nordover langs kysten av Troms og Finnmark. Meløyvær og Grøtavær var slike lokalsamfunn der fiskere bodde i små buer gjennom en hektisk sesong. Mennene kom fra andre steder og var på fiske, mens kona drev gården og rodde hjemmefiske.

Det var aldri noe fiskevær på Elgsnes, men her var det god landingsplass for den tids båter og sikker og god avling fra åkeren. Det kan ha gitt økonomisk overskudd til å eie en båt som var stor nok til å frakte fisk til Vågan eller Bergen. Kanskje la jekter fra Elgsnes, Røkenes, Trondenes og Bjarkøy ut sammen når fisken fra værene skulle fraktes sørover.

Representanter for konge og kirke

Nattulf Nattulfsons segl.
Foto: Bernhard Slagstad

Brynjulf Nattulfsons segl.
Foto: Riksarkivet

I middelalderen blir det vanlig å skrive ulike offentlige dokumenter, og vi får med dette en ny og spennende kilde til kunnskap. Blant opplysningene finner vi navn på personer og omtale av spesielle steder og hendelser.

En av dem som bodde på Elgsnes på 1400-tallet var trolig Nattulf Nattulfsson. Vi kjenner navnet til Nattulf fra et segl eller stempel som ble funnet i utkanten av gårdshaugen. Dette seglet ble brukt som signatur under brev og rettslige dokumenter. Nattulf var lagrettemann, det vil si at han var med på å dømme i rettssaker som kom opp på lagtinget. Magnus Lagabøters landslov fra omkring 1275 fastsatte at det skulle være 36 menn i lagretten på hvert lagting. Disse mennene hadde høy status i lokalmiljøene sine.

En Brynjulf Nattulfson var i 1420 medunderskriver på et klageskriv til Kong Erik av Pommern. I brevet fortelles det om den store skade som russere og hedninger gjør i Finnmark og Hålogaland, og underskriverne beklager seg over at man av den grunn må ligge i krigsberedskap både vinter og sommer uten annen hjelp enn "ffatekan almugha ok somlika vmbodzmæn" (den fattige allmue og noen ombudsmenn). Ut fra navnelikheten og bruken av pil og bue som symboler i seglene, kan vi anta at Brynjulf Nattulfson var en nær slektning av Nattulf.

Av Trondenes bygdebok framgår det at Aslak Engelbrektson, bror av Norges siste erkebiskop, kan ha bodd på gården først på 1500-tallet. Han var setesvein, dvs. den som ivaretok Kirkens økonomiske interesser på stedet. Når en kirkelig tjenestemann kan ha bodd på Elgsnes som tilhørte Kronen, skyldes det at erkebiskopen på denne tiden hadde Trondenes som verdslig len. Distriktet hadde derfor et rent kirkestyre. Aslak Engelbrektsson var også trondhjemsborger. Dette gav han rett til å drive handel. Som handelsmann må han ha gjort det godt, for med 78 lodd sølv i tiendepenger var han nest største skatteyter nord for Bergen. Rikdommen hadde nok sin bakgrunn i at hovedinnsiget av skrei i denne perioden kom i Andfjorden, noe som la grunnen for en innbringende tørrfiskhandel.

På denne tiden var Trondenes ikke bare det religiøse sentrum i Nord-Norge, men også viktig i økonomisk sammenheng. At erkebispen betalte like mye i avgift til kongen for Trondenes len som for hele Trøndelag, synes å bekrefte dette. Den store konsentrasjonen av setesveiner viser at Kirken hadde betydelige økonomiske interesser i området. Dekanen ved domkapitlet i Trondheim, den geistlige med rang nest etter erkebiskopen, var i navnet også sogneprest i Trondenes. Og erkebiskop Olav Engelbrektson kom selv herfra. At alle med makt og myndighet hadde lokal tilhørighet, har nok bidratt til at tiden fram mot reformasjonen ble en glanstid for Trondenes.

Ill.: M. Skandfer

Forrige kapittel