Middelalder
(1050 - 1550 e.Kr.)
Tidsrammen
for middelalderen er satt ut fra politisk-religiøse endringer
i Norge. Overgangen fra vikingtid er bestemt av kristningen
og samlingen av landet under én konge. Tidsepoken er
over i 1536, da reformasjonen ble gjort gjeldende i Norge og
Danmark ved kongelig påbud. Ingen av disse tidsrammene
har hatt umiddelbar innvirkning på dagliglivet til fiskere
og bønder langs kysten. Vi må istedet se på
forhistorien som en serie av små og større hendelser
som foreløpig har ført fram til vår hverdag
nå.
Ny
tro og ny tid
En
forandring som antakelig var godt merkbar for folket på
Elgsnes, var at det sterke båndet mellom ætta og
landskapet i jernalderen, gradvis ble brutt opp i middelalderen.
Forfedrenes graver var fortsatt synlige hauger og røyser
på gården, men de som døde nå, ble
rodd til Trondenes og lagt i vigslet jord. Mye gammel tro og
kunnskap som var knyttet til naturen, ble gradvis visket ut
av den nye lære.
Fra
middelalderen var Elgsnes krongods. Det vil si at han som drev
gården, ikke eide den selv, men var leilending for kongen.
Det er ikke kjent når gården ble underlagt Kronen,
eller staten etter dagens terminologi. En teori går ut
på at den tilhørte høvdingesetet på
Trondenes i vikingtiden og ble konfiskert som følge av
feiden
mellom høvdingeætta der og kongen i årene
1022 - 1030.
Uavhengig
av gårdens opprinnelige status hadde nok folket her vært
skattelagt av den lokale høvdingen i mange generasjoner.
At det nå var kongens menn som ila skatt, innebar neppe
stor forskjell. Hvis skatten ikke ble betalt, kunne kongen likevel
nå kreve at de som bodde på gården, måtte
flytte.
Gårdshaugen
Det
er funnet svært få ting fra middelalderen i jorda
på Elgsnes. Dette skyldes dels nye gravskikker i forbindelse
med innføringen av kristendommen, og dels at tunet fra
denne perioden har vært bebodd helt fram til vår
tid. Av den grunn har ikke gjenstandene kommet fram som der
det ble regelmessig pløyd.
Litt
ovenfor der snuplassen nå ligger, er det en utflytende
forhøyning i terrenget. Dette er gårdshaugen på
Elgsnes. Mye informasjon fra middelalderen ligger trolig gjemt
i haugen, som på det meste har kulturlag på tre
meter. I tillegg til rester av middelalderhus, kan det også
finnes spor av jernalderbosetting.
En
gårdshaug er nærmest for en søppeldynge å
regne. Det meste av massen stammer fra bygningsrester, husholdningsavfall
og møkk. Gårdstunet har ligget på samme sted
i veldig lang tid, slik at hver generasjon har bidratt til at
haugen har vokst. Gårdshaugene er et vanlig fornminne
i kulturlandskapet på gårdene i Sør-Troms.
Nesten hver eneste av de gamle matrikkelgårdene har en
slik gårdshaug, og i mange av dem som har vært undersøkt
andre steder i Troms og Nordland, går de nederste kulturlagene
langt tilbake i jernalderen. Slike utgravninger viser også
at det blir flere og mer spesialiserte bygninger på gården
i middelalderen. Vi finner bolig, bakstehus, fjøs, låve
og andre uthus samlet omkring tunet.
Tørrfiskhandelen
Flere
skriftlige kilder fra denne tiden forteller om hvordan kontakten
mellom områdene både sør, nord og øst
for Hinnøya økte. Tørrfisk ble en viktig
eksportvare til Europa, først via middelalderbyen Vågan
ved Kabelvåg og siden via Bergen. Utover i middelalderen
blomstret fiskeværene opp i Lofoten, Vesterålen
og videre nordover langs kysten av Troms og Finnmark. Meløyvær
og Grøtavær var slike lokalsamfunn der fiskere
bodde i små buer gjennom en hektisk sesong. Mennene kom
fra andre steder og var på fiske, mens kona drev gården
og rodde hjemmefiske.
Det
var aldri noe fiskevær på Elgsnes, men her var det
god landingsplass for den tids båter og sikker og god
avling fra åkeren. Det kan ha gitt økonomisk overskudd
til å eie en båt som var stor nok til å frakte
fisk til Vågan eller Bergen. Kanskje la jekter fra Elgsnes,
Røkenes, Trondenes og Bjarkøy ut sammen når
fisken fra værene skulle fraktes sørover.
Representanter for konge og kirke
|
Nattulf Nattulfsons segl.
Foto: Bernhard Slagstad
|
|
Brynjulf Nattulfsons segl.
Foto: Riksarkivet
|
I
middelalderen blir det vanlig å skrive ulike offentlige
dokumenter, og vi får med dette en ny og spennende kilde
til kunnskap. Blant opplysningene finner vi navn på
personer og omtale av spesielle steder og hendelser.
En
av dem som bodde på Elgsnes på 1400-tallet var
trolig Nattulf Nattulfsson. Vi kjenner navnet til Nattulf
fra et segl eller stempel som ble funnet i utkanten av gårdshaugen.
Dette seglet ble brukt som signatur under brev og rettslige
dokumenter. Nattulf var lagrettemann, det vil si at han var
med på å dømme i rettssaker som kom opp
på lagtinget. Magnus Lagabøters landslov fra
omkring 1275 fastsatte at det skulle være 36 menn i
lagretten på hvert lagting. Disse mennene hadde høy
status i lokalmiljøene sine.
En
Brynjulf Nattulfson var i 1420 medunderskriver på et
klageskriv til Kong Erik av Pommern. I brevet fortelles det
om den store skade som russere og hedninger gjør i
Finnmark og Hålogaland, og underskriverne beklager seg
over at man av den grunn må ligge i krigsberedskap både
vinter og sommer uten annen hjelp enn "ffatekan almugha ok
somlika vmbodzmæn" (den fattige allmue og noen ombudsmenn).
Ut fra navnelikheten og bruken av pil og bue som symboler
i seglene, kan vi anta at Brynjulf Nattulfson var en nær
slektning av Nattulf.
Av
Trondenes bygdebok framgår det at Aslak Engelbrektson,
bror av Norges
siste erkebiskop, kan ha bodd på gården først
på 1500-tallet. Han var setesvein, dvs. den som ivaretok
Kirkens økonomiske interesser på stedet. Når
en kirkelig tjenestemann kan ha bodd på Elgsnes som
tilhørte Kronen, skyldes det at erkebiskopen på
denne tiden hadde Trondenes som verdslig len. Distriktet hadde
derfor et rent kirkestyre. Aslak Engelbrektsson var også
trondhjemsborger. Dette gav han rett til å drive handel.
Som handelsmann må han ha gjort det godt, for med 78
lodd sølv i tiendepenger var han nest største
skatteyter nord for Bergen. Rikdommen hadde nok sin bakgrunn
i at hovedinnsiget av skrei i denne perioden kom i Andfjorden,
noe som la grunnen for en innbringende tørrfiskhandel.
På
denne tiden var Trondenes ikke bare det religiøse sentrum
i Nord-Norge, men også viktig i økonomisk sammenheng.
At erkebispen betalte like mye i avgift til kongen for Trondenes
len som for hele Trøndelag, synes å bekrefte dette.
Den store konsentrasjonen av setesveiner viser at Kirken hadde
betydelige økonomiske interesser i området. Dekanen
ved domkapitlet i Trondheim, den geistlige med rang nest etter
erkebiskopen, var i navnet også sogneprest i Trondenes.
Og erkebiskop Olav Engelbrektson kom selv herfra. At alle med
makt og myndighet hadde lokal tilhørighet, har nok bidratt
til at tiden fram mot reformasjonen ble en glanstid for Trondenes.